Alle gode ting er tre

Valget er i gang. Men jeg skjønner ikke hvorfor Kongeriget skal bruke millioner på denne dagen i september. Visste jeg ikke bedre skal jo Erna&Siv ta over. Det har media bestemt for lenge siden. Om og om og om og om igjen og igjen, leser jeg på nett at Erna&Siv overtar regjeringskontorene når Stortinget trer sammen etter sommerferien.
Ja, og visste jeg ikke bedre, ville ikke jeg brydd meg med å gå til et stemmelokale en dag i september, dytte en slik printa greie med navn på personer jeg ikke kjenner i en urne under overvåking av avdankete politikere og to nye. Som media gjentar også jeg om og om igjen, så har media (som vanlig) talt med sin ene uhorvelig blåe tunge (grunnet pustebesvær på grunn av kjøttvekta), at avgjørelsen for lengst er tatt av undersåttene i Kongeriget.
Denne damen gidder i alle fall ikke bruke dagen på noe så kjedelig som valg. Jeg har helt andre og morsommere ting at bedrive dagene med. Planleggingen for høsten er alt i gang. Ja, når masete unger (glem ikke sjelden edrue foreldre) og mer eller mindre nakne tenåringer endelig er tilbake der de hører hjemme - i barnehager og skole, slik at den eldre og dannede garde kan dra ut og overta fem-stjernes hoteller og strender, eller bare la oss løftes rundt til storbyer, tinder og fjorder på første klasse, vinke på en boy for ny forsyning av mat og drikke, og gjerne en vifte, please!
Skulle ulykken være ute, vinker vi på en luftambulanse som frakter (på statens regning selvsagt) oss hjem til et sykehus - der hvitkledde med brune ansikter står klare til å ta seg av den eldre massen som ikke lenger husker at 17 ikke er rett måte å skrive 71 på.
Vi ser nedlatende på den utenlandske arbeidskraften som vasker våre rumper og steller våre sår, og ber slekta fortelle media hvor ille det står til i landet som ikke lenger har norske leger fra Frogner og Kalfaret til å ta seg av oss. Hvor de er? Tja, de bor vel som andre ekte undersåtter av Kongeriget i hvitmalte bungalover et sted der arbeidskraften er nesten gratis, mens legene selv tar et par timer om dagen på et privat sykehus for å sjekke blodtrykk til emigrantene fra nord, til sånn 5000 kroner timen. Akkurat nok til å ha litt ekstra til rosa sprudlende i glasset på terrassen i solnedgang.
Et land som reiser på første klasse vil aldri forstå at det finnes mennesker som en gang bøyde hodet og bygde landet, at en gang var det bare et mindretall på Frogner og Kalfaret som hadde i nærheten av samme tilbud som dagens undersåtter i Kongeriget.
Få steder er hukommelsen mindre enn i media. Og når media ikke husker, hvorfor skal da andre i Kongeriget huske hvem som har æren for at vi alle i 2013 reiser på første klasse?
En parti husker. Kanskje husker det også å fortelle alle i Kongeriget hvem det er som skapte landet der innbyggerne nå reiser på første klasse. Dette skjedde ikke bare en gang på 1960, 70, 80 og 90-tallet. Det skjedde fra 2005 og frem til nå!
Den som ikke vet det, vet ikke og husker heller ikke, at på det tredje skal det skje! Ikke sant Jens?
Marit på prærien.

Da mor tok ansvar
Gromjenta skulle ha sin første venne- og klassefest. Alene. En siste fest med venner etter endt videregående.  Mor dro til en venninne som bodde et par kilometer unna. Avtalen var klar. Ingen andre enn inviterte skulle få komme inn, og alkohol var selvsagt helt forbudt.
Så opprant kvelden, været var nydelig, og ene ungdommen etter den andre kom vandrende opp gjennom alleen, der gromjenta sto og tok i mot. Noen av gjestene hadde bil, og parkerte pent ved grusplassen før alleen.
Deilig suppe og herlige rundstykker sto klar, med masse smågodt på fat. Musikken hadde for lenge siden satt huset i bevegelse, stua var ryddet, nå skulle det danses. Ungdommen skulle ha det gøy!
Gøy ble det. Mer gøy enn gromjenta hadde regnet med. Alt før midnatt var det på terassen samlet mer enn dobbelt så mange som var invitert. De ga helt blanke i alkoholforbud. Ølflaskene gikk på omgang til de ble kastet ut blant blomster og trær. Noen sugde sakte på rullet hasj.
Snart var hele alleen full av biler, det tøt ut ungdom fra stua, opp i andre etasje, der rommene fyltes med hyl og skrik.
Da ringte naboen politiet! Det var fredag kveld. Vakthavende sa de skulle ta en tur innom. Det varte og rakk. Naboen ringte igjen. Vakthavende sa det var flere som hadde fest, og at de tok en av gangen.
Gromjenta skjønte at dette kom til å ende med forferdelse. Noen spydde over blomsterbed, andre i sengene, en datt ned trappa fra andre etasje, og lå hylende og vred seg.
Fem menn på motorsykkel kjørte helt opp til terassen, valset inn og forlangte oppvartning. Gromjenta visste gjengen var kjent for å reise rundt i helgene å grøfte alenefester.
Da ringte hun sin mor. Moren kom samtidig med politiet. Da hadde alt naboer prøvd å skape ro i og rundt huset. De ga opp, politiet måtte ringe etter forsterkninger, moren gråt!
Etter to timer var endelig ungdommen ute av hus og have. Politibilene fulle av full ungdom kjørte sin vei. Sola rann og avslørte elendigheten. To dører var knust. Stoler var blitt pinneved. Vasker på badene var knust. Malerier på veggene var skåret opp. Ødeleggelsene var enorme. Som om en bombe hadde gått av inne i huset.
Dagen etter ringte sinte foreldre til inviterte og klaget, sa de ville anmelde moren for å ha sviktet sin oppgave som mor. Noen møtte opp og ga moren en kraftig omgang med kjeft, og forlangte en forklaring på hvordan hun kunne la ungdommen ha fest uten tilsyn av voksne. - Min sønn var full da han kom hjem, og bare tilfeldig oppdaget vi at han hadde forstuet foten. Enda verre. Flere foreldre var oppringt av politiet med beskjed om å hente sin gromunge i fyllearresten. Noe så nedverdigende.
Moren sto der med bøyd hode. Tok mot ukvemsord og rasende blikk med nedslåtte øyne. Da hun prøvde å forsvare seg med at politiet kom veldig sent, ble tonen fra foreldrene enda mer amper, det var like før de gikk til angrep på henne.
Moren innså at det var hennes ansvar og skyld at hun hadde stolt på datteren, stolt på hennes venner, stolt på at når 18-åringer lover at det ikke skal være en rusfest, så holder de det.
Moren innså at hun hadde tatt feil. Så hun sa undskyld. Tre ganger. Hun rettet ryggen, så på foreldrene som sto der og forventet mer. Helst litt blod. En straff.
Moren nikket. Nikket en gang til.

JEG TAR ANSVAR. JEG GÅR AV SOM MOR!

Endelig - nyheten er fri!


Snart er det slutt på at nyheter skal koste penger. Det er da også helt riktig. For hvorfor skal noen, enten det er aksjeeiere, aviseiere, kjøpmenn, bladskrivere eller andre tjene penger på en nyhet? Den dagen mennesket begynte å ta betalt for en nyhet, ble nyheten forvandlet til en vare. På lik linje med for vaskepulver.

Da startet også redigering av nyheten. Bladeiere og yrkesgrupper oppnevnte seg selv til å redigere nyheten for den som skulle lese. Ikke bare skrive selve nyheten, men forklare hva nyheten var. Som om den som leser ikke er i stand til å fatte nyheten uten en forklaring. Eller omskriving.

Bare vi forstår nyheten, sa mediamenneskene. Alle andre forstår ikke nyheten før vi har forklart den. Så sikre var mediamenneskene på at bare de forstår nyheter at de stengte seg inne i små og store rom for å skrive om nyheter. Mediamenneskene klarte til og med å få lesere til å godta at bare mediamennesker forstår nyheter. Og kan skrive nyheter.

Lenge godtok leserne dette. Så flinke var mediamennesker til å overbevise resten av verden, at vi fikk begrepet: Det har jo stått i avisen! Som om nyheten først var en nyhet når ordene kom på trykk i en avis. Og selve sannheten!

Når en vare gir penger i kassa, ville mange lage aviser. Her var jo penger å tjene. Aviser dukket opp over alt. Vi fikk radio og fjernsyn, og så kom internett. Dette usynlige som ingen ser unntatt på en skjerm. Nå sitter vi med små dingser i hendene og kan sende og motta beskjed fra hele verden. Rett i handa, eller på øret.

Samtidig ble media en bransje alle ville ha en del av. Helst med bilde av seg selv i avisa, grommest av alt, komme på TV. Aviser ble stappfulle av bilder om alt alle gjorde, farfars verksted, mormors strikkeoppskrifter, barnebarn, oldebarn, naboer, gjester, absolutt alle skulle ha bilde i avisa.

Med nettet skulle selvsagt mediabransjen ha sine nettaviser med stadig flere nyheter, og enda flere,  redigert så de passet inn på en liten skjerm, med store bokstaver og ord som økte i intensitet, for å lokke lesere til nettopp deres nettside.

Problemet var at leserne fikk nyheten gratis via nett, og avissalget stupte. Da innså mediabransjen at det måtte drastiske tiltak til. Leserne skulle tvinges til å betale også for nyheter på nett.

Men da, ja, da oppdaget leserne en viktig ting. Hvorfor skal vi betale for en nyhet? Til og med en nyhet som er redigert og forklart at andre? Verre. Leserne hadde for lengst oppdaget at det var helt unødvendig å betale for en nyhet. Vi trenger rett og slett ingen til å forklare oss nyheten. Vi kan faktisk lese! Leserne har selv tilgang til informasjon - fra hele verden - og kan danne seg bildet av hva en nyhet faktisk er.

Leserne oppdaget også at nyhetsformidlere - enten det er i aviser, nett, radio eller fjernsyn - lyver! Du har sikkert oppdaget det selv. Mennesker er ikke lenger bare mottakere av nyheter. Vi reiser, leser og følger med via internet. Så mye at vi om og om igjen ser at media faktisk ikke forteller nyheten, men en forklart og redigert nyhet, der de har sine fakta som ikke alltid stemmer med de fakta vi selv har. Eller som Kjartan Fløgstad blir sitert på i Aftenposten " Mediene er løgnmaskiner". Så fikk da også boken hans en heller lunken mottagelse i media.

Mediebransjen derimot, har ikke helt forstått at salg av varen nyheter er i ferd med å gå ut på dato. I motsetning til leserne, har de ikke forstått at en nyhet faktisk ikke tilhører noen. Og ikke er en vare media med sine omskrivinger skal tjene penger på.

Når en lokalavis halveres, leverer oppgulp fra arkiv og sender ut en halv kilo papir med reklame og krevere betaling for det, viser det bare at mediebransjen ikke følger med utviklingen. Når andre legger ned aviser, kutter staben og selger unna i rasende fart, i håp om å holde skuta flytende ennå en stund, forteller det bare at mediaeiere ennå ikke har forstått at en nyhet ikke er en vare, og slett ikke et produkt de fortsatt kan tjene penger på.

Lesere og seere har nemlig fått det redskapet vi trenger til selv å sende ut nyheter, skaffe oss nyheten, og det aldeles uten å betale til en medieeier.
Jeg kan faktisk sende ut nyheter via min lille skjerm om alt jeg hører, ser og leser. Og bilder av meg, mitt og mine kan jeg også legge ut på nettet, så tusener, ja, millioner - i hele verden om de vil,  får se meg, mitt og mine. Facebook er lokalavis god som noen!

Takket være utviklingen kan vi igjen lese en nyhet aldeles gratis. En nyhet som er minst like riktig som den redigerte og forklarte mediamennesker har servert.

Endelig er nyheten fri!

I anledning fjernvarmesaken, så blir du kanskje litt klokere av å lese denne!

Når makta later som ingen ting

En ting har jeg lært i yrket mitt. Skal du finne skurken, så følg penga. Derfor lurer jeg på hvordan det er mulig - at K-makta (kommunestyret) later som ingen ting, i møte etter møte. Ikke sier ett ord om den andre siden av saken. Den om hvordan K-makta tok penga fra Vestby næringsselskap og puttet dem rett i kommunens egen lomme. For deretter å gjøre selskapet med fjernvarme til skurker, når deres kasser ble tomme.

For at også våre kjære folkevalgte skal forstå hva jeg mener, skal jeg skrive så enkelt jeg kan. Vestby næringsselskap (også kalt guttungen) kom til verden i 1992. 400.000 var kommunens årlige tilskudd til sitt heleide aksjeselskap. Men etter bare et par år ble tilskuddet raskt redusert. I 2004 tok en kuttkomite resten. Nå fikk guttungen klare seg selv.  For tjente ikke næringsselskapet penger? N2 var solgt til 350 millioner kroner med 12 mill. i fortjeneste? Det skinte kroner i K-maktas øyne. I 2005 hadde guttungen nådd konfirmasjonsalderen, og da fant K-makta det både rett og riktig å overta noen opsjonsavtaler for millioner.

Samtidig ble miljø igjen på moten, og hva var vel bedre, tenkte K-makta, enn å sørge for fjernvarme til alle bedriftene som etablerte seg på prærien. Her var enda mer penger å tjene, og i 2007 ble Vestby fjernvarme opprettet ved hjelp av fortjenesten til næringsselskapet. For rør skulle bygges til fremtidige tomter, akkurat som andre rør for vann, kloakk og strøm. Store investeringer ble vedtatt, mens K-makta (folkevalgte) trodde fortjenesten var like om hjørnet.

Guttungen vokste og i 2009 var han så godt som myndig, best av alt, han tjente uhorvelig med penger. Sett slikt, sa opphavet, jeg mener K-makta. De pengene vil vi ha. Opsjoner for millioner forsvant igjen ut av budsjettene til næringsselskapet og rett inn i kommunekassa. For å godgjøre guttungen, lånte K-makta ham 20 mill. av opsjonsmillionene. Med renter!

På den tiden drev kommunen og bygde både her og der, spesielt idrettsanlegg som kostet penger. Ved å hente inn sånn 350 millioner klarte K-makta å få budsjett i balanse og penger til å bygge flerbrukshall. Igjen ble det lagt en gulrot foran guttungen. – Kommunen betaler jo ikke skatt, vet du. Men det gjør du. Hele 28 prosent av fortjenesten! Så gi oss pengene dine, så slipper du å betale skatt!

Derfor kjære lesere, sitter nå kommunen med tomter til en verdi få tenker på. Tomteprisen økte K-makta fra rundt 300 til 700 kroner kvadratmeteren på et par år. For hvert dekar tomt som selges går hver eneste krone rett i kommunekassa. Totalt sitter kommunen med sånn 500 dekar næringstomt. Bare bruk gangetabellen, husk alle nullene, så flommer millionene!

Guttungen derimot måtte gå den tunge veien til K-makta for å låne penger for å holde varmen og betale andre faste utgifter. Men da hevet K-makta stemmene og fortalte i klare ordelag at guttungen var en slamp som ikke gjorde jobben sin. Ikke en stemme sa noe som helst om hvordan guttungen var kommet i pengetrøbbel.

Så hvem er skurken i denne fortellingen om utvikling av næringsliv på prærien? Vestby kommune høster ros for sin næringspolitikk, men politikerne bør spørre seg selv hvem som fortjener rosen? Når ingen av våre folkevalgte har nevnt opsjonene med et eneste ord siden rabalderet startet i fjor vår, bør flere enn denne damen stille spørsmål.  For når jeg følger penga, er det neimen ikke næringsselskapet som er skurken.

Så kan du jo tenke - at det er veldig bra at kommunen har skaffet millioner ved salg av tomter og opsjoner. Selvsagt. Det er veldig bra! Men da bør ikke kommunestyret gjøre næringsselskapet til skurken. Det er direkte pinlig når K-makta ikke vedkjenner seg egne handlinger, og prøver å legge skylda på den som har skaffet millionene!

     

Knefall for makta

Åsså jeg som trodde det var noe tak i damene. Men så er de bare jattedamer. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at KrF-Aasen og Venstre-Guri skulle ende som nikkedukker for Frp og Høyre. Men sånn går det, når to politikerdamer fra mindretallet på tre må gjøre knefall for makta.

Jeg leste intervjuet med damene i forrige avis med stadig stigende interesse. Til siste setning. Visste jeg ikke bedre, ville jeg tro at damene var totalt feilsitert. Aldri før har jeg lest en politiker uttale at; hun ikke trenger gå opp og si det samme som ham (Frp-Thorsen og felles gruppeleder for Frp, H, V, KrF).

Enda rarere. Venstre-Guri kan nå ikke uttale seg om noe annet enn skolesaker. For tenk, hun leder skole og kultur (SOK). Og da kjære velgere, er Guri Haveråen, gruppeleder og ordførerkandidat for Venstre, taus som graven i absolutt alle andre saker. Selv ikke plansaker i Son skal få damen til å løfte hånden. Du store alpakka, som en viss rektor sa det.

Mer spennende er om hun i rollen som skole- og kulturforsvarer, gjør som rådmannen sier, kutter syv årsverk i skolen, øker betalingen til SFO, for ikke å snakke om ta tre millioner fra kulturskolen, åtet rådmannen har lagt ut i sitt budsjettforslag.

Hvordan KrF-Aasen har tenkt å vise varme og medmenneskelighet til personer som ble utsatt for overgrep mens de var under kommunal omsorg – vet hun ikke en gang selv. At hun legger skylda på andre (Staten) for at kommunen ikke gjorde jobben sin, går over min forstand. At andre damer i posisjon også holdt kjeft, forundrer derimot ikke denne damen.

Nei, da. Jeg har ikke glemt at det finnes menn i posisjonens maktstall. Vel, menn og menn, fru Blom. Leder av utvalget for helse og omsorg (HOM) har ikke en gang så mye guts at han vil kommentere saken. Meldingen til Henrik Engeseth (H) fra makta, er nok at han bare skal referere hva byråkrater (rådmannen) alt har skrevet i innstillingen til HOM-saker. Akkurat som Venstre-Guri i SOK-saker, som da 2. tertialrapport ble lagt frem. Tror de to politikerne at resten av kommunestyret ikke kan lese, eller?

Men la oss snu på flisa. Tenk om det var n’Tom Anders som satt med makta. Tenk om han ba sine holde kjeft? Tenk om han ikke godtok andre meninger enn sine egne? Å, forresten. Var det ikke akkurat det han ble beskyldt for av nettopp Venstre, KrF og enda flere da han satt med all makt? Rykter om maktarroganse var til tider riktig ille rundt kafébordene i et ladested ved sjøen og her på prærien. Selv kunne jeg knapt bevege meg rundt i bygda, uten at mindretallet (den gang), la ut om diktatoren i Arbeiderpartiet, og hvilken skam det var for lokaldemokratiet.

Nå sitter andre ved makta. Andre som synes det er mest bekvemt at debatter overlates til en felles gruppeleder. Fortsetter posisjonen i det nyvalgte kommunestyret å la debattene kun føres av felles gruppeleder, bør kommunestyret snarest halveres. I dag koster politisk styring innbyggerne vel fem millioner kroner i året. 17 i kommunestyret er mer enn nok, og all møtegodtgjørelse kan like godt settes til null kroner. For, fortjener de mer? Ordfører og varaordfører bør selvsagt gå ned i lønn. Selv en halvering av ordførerlønna (fra 740.000 til 370.000) utgjør like mye som en lærer i lønnstrinn 45. Jeg bare nevner det.

Lokaldemokrati blir aldri bedre enn de kvinner og menn innbyggerne velger. Denne damen har sett mer lokal maktarroganse og toskaskap i norske kommunestyrer og utvalg, enn jeg orker å huske. Knefallet fra KrF og Venstre havner i toppsjiktet på min fy-liste. Jeg satser på at damene kommer seg på beina litt faderlig fort. Gjerne med hjelp fra en illsint velger eller ti.

Skammens vedtak

Kan moralsk ansvar vurderes i kroner og øre? Betyr penger noe som helst for barn som ble utsatt for overgrep og omsorgssvikt, mens de var i institusjon og fosterhjem i Vestby frem til 1980, og aldri fikk den voksentilværelsen alle andre tar som en menneskerett? Selvsagt teller penger. Særlig fordi kommunen og politikere sviktet ansvaret de hadde for barna. Når Trygve Thorsen (Frp) mener penger ikke er vesentlig, at ti prosent er like bra som 25 prosent påslag, kunne han like godt lagt en krone på talerstolen, og sagt, huff da, så leit! Mandag fattet 20 mennesker skammens vedtak i kommunestyret.

Saken om oppreisningsordning for tidligere barnevernsbarn viser hvordan lokalpolitikere snur ryggen til de svakeste blant oss. Kanskje er alle de 20 bak vedtaket om 10 prosent så heldige at de aldri har vært utsatt for overgrep fra voksne? Kanskje har heller ikke de 15 som stemte for 25 prosent opplevd overgrep? Forskjellen mellom å gi 10 og 25 prosent ut over det Staten er villig til å gi barna, er lite å skryte av. I Follo er det bare Nesodden som er villig til å gi like mye til barna som det Staten bevilger. Ås gir opptil 750.000.

Bare få kommuner har vedtatt ordninger som gir de nå voksne barna noen kroner fra kommunens pengebinge, som erstatning for overgrepene. Rådmenn landet rundt vender tommelen ned, og får politikere med seg. Penger teller nemlig! Penger teller så mye, at norske kommuner fraskriver seg ansvaret for ikke å ha oppdaget hva barna i deres ”varetekt” ble utsatt for.

Akkurat som Trygve Thorsen gjorde fra talerstolen. Han skyldte på fylket, på staten, som kontrollinstans burde de ha sett hva som skjedde. Ansvarsfraskrivelsen og småligheten Frps varaordfører gjorde seg til talsmann for, burde ikke overraske. Men denne damen ble overrasket over de tause ryggene til resten av posisjonen. Som kjent sitter kommunestyret med ryggen til tilhørere.

Mest overrasket er jeg over at representantene for Venstre og KrF ikke sa et ord om hvorfor de støttet reduksjonen. Else Marie Aasen (KrF) satt med bøyd hode. Venstres Guri Haveråen satt taus, mens Erik Røhne beveget seg urolig på stolen, tydelig ubekvem over vedtaket han måtte være med på.

Spørsmålet presser seg frem; hvordan lar forstandige mennesker seg overtale til å være så smålige? Hva får KrF og Venstre i belønning for å følge makta? Hvor lenge vil Høyres nyvalgte godta at Frp bestemmer hva de skal mene - og pengebruken i kommunen? Mandagens møte viste at makten (Thorsen/Ødehr) heller ikke bryr seg om forslag de selv har vært med på å vedta. I formannskapet som i HOM. Så hvorfor holde seg med utvalg? Her er penger å spare, Thorsen!

Møtet mandag var så ille, fra begynnelse til jeg ikke orket mer, at jeg knapt trodde det var mulig. Vedtak ingen husket, andre trodde de hadde hørt, avtaler som ikke følges, surr, rot, mumling og gomling fra ordstyrerbenken - slik kan det ikke fortsette. Det minste som kreves er å få opp en skjerm bak ordstyrerbenken, hvor alle forslag til vedtak kommer opp, slik at ingen skal være i tvil om hva som blir vedtatt. Ellers fratas kommunestyret all verdighet og krav på respekt.

Etter to og en halv time orket jeg ikke mer, kvalmen var så påtrengende over det jeg hørte og så, at jeg trengte påfyll av frisk luft. Men mest trengte jeg tid til å fatte hvordan det er mulig i 2011 å oppleve et kommunestyremøte der småligheten rår. For uansett hvor mye Trygve Thorsen og posisjonen forsøkte å late som at penger ikke teller, kunne signalet ut til innbyggerne i Vestby ikke vært klarere: Penger teller. Unntatt penger til oppreisning for tidligere barnvernsbarn. Derfor står jeg fast på at behandlingen av K-83/11 denne mandagen endte i et skammens vedtak.

Sto i Vestby Avis 10.11.11.

Klippe, klippe sa kjærringa

En gang for lenge siden trodde menn de var store - bare i kraft av å gå frem og tilbake mellom stol og talerstol, mens de snakket om ting de ikke hadde greie på, bare lot som. En gikk så ofte frem og tilbake, at alle skjønte han var nyvalgt varaordfører, enda han bare sa, klippe, klippe.

Nå, ja, så veldig lenge siden er det ikke. Men tre dager kan ofte være lenger enn langt når karer snakker mye om mangt, og ingen vil gi seg. I det herrens år 2011, en mandag i oktober, i kommunestyret, da vinden fór over prærien i håp om å fjerne alle blader på trærne, tenkte jeg at - rart dette med menn som tar ordet og ordet - og bare sier klippe, klippe.

Eventyret kjenner alle. Selv har jeg alltid lurt på om det trassige, stae kvinnfolket, aldri hadde tenkt å klippe til noe som helst. Bare at mannen ble eitrande sinna fordi hun prøvde å avbryte hans utlegninger om alt han skulle gjøre, uten å fullføre, der han breibeint gikk frem og tilbake langs elvekanten, for å vise hvem som hadde makta og bukta, så kjærringa til slutt sa ertende og innfult; klippe, klippe.

Mandag besto makta av ett stykk mannfolk, mens resten av posisjonen (heretter PS) satt tause på stolene som hvilken som helst menighet med foldede hender. Med et par unntak. Damene ba nesten om unnskyldning da de tok ordet, før de veldig svakt sa klippe, klippe.

En time - minst - gikk til ordfører ØbÆrs yndlingsbeskjeftigelse, fotografering og informasjon fra politimennesker.  Ordfører Ebér reiste seg til slutt fra stolen, gikk sakte frem i salen for å vise at nå visste alle hvordan ungdom blir tatt vare på for ikke å havne i rushelvete, mens ingen sa et ord om foreldrefylla, og hva voksnes alkoholbruk fører til av problemer for ungene, og ingen sa selvsagt klippe, klippe.

Så begynte moroa. Kara skrøt Follo-samarbeid opp i skyene. De vokste nesten ti centimeter i bredden der de sto og pratet og pratet om hvor viktig, fantastisk, samarbeidet er mellom syv kommuner i foldene, mens ordfører Øbêhr nikket og nikket. Dog, opptil to karer brukte ordet ”stusser”, rådmannen ga litt voksenopplæring, at arbeidet var litt sånn som utenrikspolitikk, at egentlig er det mye som skjer (les møter). Da er det selvsagt riktig at navnet når ordførere samles til boller og brus på fredager, fra nå av skal hete ” Follomøtet”, så kara kan fortsette å si klippe, klippe.

Så var det valg. Valg av menn og kvinner til å gjøre jobben i så mange (32) utvalg, råd, styrer, nemnder og komiteer, at alle må forstå hvorfor få forstår hvorfor, at ordfører Bæer og varaordfører – sistnevnte talsmann for hele PS (H/Frp/KrF/V) - ikke ser noen grunn til å bry seg om habilitetskrav fra overordnede myndigheter, da ordfører Øhdr er slik en framifrå kar på absolutt alle måter, og denne kvelden slapp å si klippe, klippe.

Avtalevalg hadde opposisjonen (OS) og PS blitt enige om, kunne n’Tom Anders fortelle. Hvilken enighet lurte opptil flere på bakerste benk veldig på - etter som timene gikk. At PS har plassert karer i toppen på mektige utvalg er som seg hør og bør (unntatt SUK), når makta snakker med en mannestemme, varaordføreren, som denne kvelden klart var flinkest til å si klippe, klippe.

Eierskapsmelding og sånn er nå helt ute. Ordfører Æøber får det travelt med å skille om han er seg selv, ordfører Ødhr eller bare ”snur seg når det passer meg (sagt på bakerste benk). Ingen bryr seg heller om hvordan John Arthur Ødbehr uttaler navnet sitt, så lenge han og PS har makta og bukta, og slipper unna med å si klippe, klippe.

Sto i Vestby Avis 20.10.11.